Ja, dette høres tragisk ut på mine vegne, I know. Men poenget mitt er egentlig, at hvis du finner det. En person man kan være sammen med uten å si noe - da er man heldig. Vanvittig heldig.
Min beste venn er han jeg lever med. Min mann. Han er alt.
Men jeg er også så heldig at jeg har en bestevenninne. Etter mye forsiktighet, og vokting av mitt eget hjerte - åpnet jeg hjertet mitt til ett nytt slag vennskap. Et trygt, varmt og ærlig vennskap. Men et menneske jeg ikke trengte og beklage hvem jeg er for. Et menneske jeg kan stole på. Og ikke minst som har et hjerte av gull.
Min bestevenninne er vakker, varm, uselvisk, omsorgsfull, gavmild, oppmuntrende, ærlig, utrolig snill, og lojal. Hun kjenner meg, og stiller ikke spørsmålstegn. Hun bare er der. Hun er også sta, småhissig, perfeksjonist og utålmodig. Men alle disse tingene gjør henne til den hun er. Og jeg ville ikke hatt henne på noen annen måte!
Er man en venn så blir man der. Man forlater ikke når ting blir vanskelig. Man er ærlig, selvom det gjør vondt. Man tilgir. Man gir og gir - for man vet at man får så uendelig mye tilbake! Vennskap krever mye, det er arbeid, med seg selv og med den andre. Men er man så heldig som jeg har vært, så er hver tåre og hver klem verdt å kjempe for.
Venner som blir, når andre går.
Som gir deg sin støtte, som tror og forstår.
DET er venner, man skal ta vare på!
