noen tanker på en mandag

Har lyst til å dele noe med dere denne mandags ettermiddagen.

Jeg har, som dere kanskje har fått med dere slitt med kyssesyken og utmattelse di siste fire årene. Noe som har gjort at jeg ikke har jobbet, fullført utdannelse eller tatt lappen. Jeg fikk kyssesyken da jeg var 17 - aldri vært så syk i mitt liv - og etter dette fulgte utmattelse, søvnløshet og slitasje på psyken. Oppi det hele møtte jeg Stian, forelsket med, ble trygg - og ting som hadde bygd seg opp inni meg over mange år, slapp ut. Jeg fikk depresjon.

Nå er jeg bedre, går på tiltak fra noe som heter IKU (senter for Individuell Kompetanse Utvikling), disse er sosionomer som er med på å få deg ut i arbeid, se ditt eget potensiale og er til stede i overgangsfaser.

Man opplever vanskeligheter i livet hele tiden. Det er hvordan man håndterer det som er viktigst. AT man håndterer det. Som min veileder på IKU sier, kan kriser vise seg å være veldig forskjellig hos mennesker. Noen opplever noe som helt forferdelig som andre ville taklet helt fint - og omvendt. Definisjonen på en krise i livet er når den måten du takler vanskeligheter i livet ikke fungerer lengre - og du må finne nye måter og komme seg videre på. Da kan vi mennesker oppleve det som man kan kalle en livskrise.

Jeg har fått mange erfaringer nå - og det jeg egentlig begynnte å tenke på da jeg ville skrive dette innlegget var at det som har hjulpet meg til å bli enda fortere bedre - er trening! (og Stian)

Jeg har begynnt å løpe, og får mye glede av å løpe i frisk luft. (når jeg sier løpe mener jeg løpe litt, gå litt, løpe litt gå litt...) Det renser tankene, og man får mere energi av å være ute i naturen. Å VÆRE tilstede, der og da.

Det er fire år siden jeg som 17 åring ikke så noen vei ut av mørket - og nå er ikke di små tingene like vanskelig lengre. Jeg føler mange ganger at jeg har "mistet" di viktigste ungdomsårene. Da alle ble atten, fikk lov å drikke alkohol, fikk lappen og fullførte utdannelsen sin - var jeg redd for å møte mennesker og så ikke hvordan jeg noengang kunne bli lykkelig. I dette mørket dukket Stian opp. Jeg var veldig heldig som møtte et menneske som forstod. Ikke presset og som bare var der. Stille. Holdt hånden min og smilte. Enda heldigere var jeg da han ville gifte seg med meg å være hos meg for alltid :)

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg synes det er synd at psykiske plager skal være tabu her i landet. At det å gå til psykolog er så mye skumlere å si høyt enn at man går til fastlegen sin. Alle sliter vi innimellom - og hadde jeg styrt landet skulle alle hatt sin egen psykolog på samme ordning som fastlegen!! Det er så feil!!

Vi må huske at lykke ikke er et mål. Det er en sinnsinnstilling. Som sult eller glede. Vi må ikke være redde for å være oss selv. Og glede oss over lykken når det er til stede i livet - og huske den når ting blir vanskelig :)

For meg er lykke å ligge i armen til den jeg elsker, le med min beste venninne, være med familien og å kjenne takknemlighet over det jeg har i livet mitt og hvorfor.

Hva gir deg lykke?