Eddie

...trist begynnelse på uka. Min mann sin kjære hund, Eddie - sovnet inn i går (mandag) hjemme på stuegulvet. Han var gammel, men det er fryktelig trist!

Jeg var nervøs for hunder før, særlig store. Og da jeg ble kjent med Stian sleit jeg mye med mareritt og det å sove alene var det verste jeg visste. Første gang jeg var hjemme hos dem skulle jeg sove nede på gjesterommet, alene. Og jeg grudde meg fælt, for jeg visste at det kom til å bli en tøff natt. (dere som har slitt med søvnproblemer og mareritt i lang tid kan sikkert forstå).

Men Stian sa til Eddie at han skulle bli på rommet mitt, passe på. Og han hoppet opp i fotenden min. En nesten 50 kg tung Boxer - ja, jeg følte meg både nervøs og trygg. Men han ble der, hele natten. Og hver gang jeg våknet, tungpustet og redd - løftet han hodet og kikket på meg, og krøp litt nærmere. Hele natta.

Det var første gang jeg klarte å sove alene på flere mnd. Og jeg ble veldig knyttet til Eddie over di fire årene jeg har kjent han. Han var så snill, forsiktig og utrolig gla i familien sin.

Men nå sover han. Og har ikke lengre vondt. Mannen min er fryktelig lei seg, men vi er begge veldig glad for at han slapp og dra til dyrlegen og bli stresset og nervøs - for så å bli avlivet. Han sovnet inn på teppet i stua, og hadde det det bra da han døde..