Jeg var med på min kjære lillesøster sin skoleavsluting i går kveld. I Musikkens hus. Det var veldig morro. Rikke Malene er 16 år og går ut av tiende nå. Jeg synes de aller viktigste årene er dem man har på undomsskolen. Lærerne har enda noe de skulle sagt, man er midt i de tøffe årene. Rebelsk og skolelei, men likevell føles ting bra.. Man har venner som man føler betyr alt i verden. Man føler at hele verdens byrder er på ens skuldre, samtidig er man lykkelig! (det er vel hormonell det heter på fagspråket..) Ja, good times..
Men da jeg satt å hørte på gråtkvalte lærere og elever som fortalte hverandre hvor mye de hadde betydd for hverandre, så kunne jeg ikke annet enn å tute litt selv. Jeg hadde noen fantastiske år på ungdommskolen. Noen utrolig greie lærere som jeg husker så kjempegodt enda. (Aril som kontakt lærer, og Kristin i Nami og Matte..) Og noen ganger lurer jeg på om de husker oss. Jeg får litt klump i halsen, for når livet trekker i deg som verst, og du sitter ved pulten så fungerer lærerne litt som både foreldre og psykologer. Veiledere. Og man kan aldri fordra læreren sin der og da, men jeg syns det er dumt at jeg ikke satte så pris på de da! For man får aldri den tiden tilbake igjen. Og selvom det sikkert kan være en veldig krevende jobb å undervise en gruppe med skravlesyke hormonbomber, så skulle de bare visst, at det er de lærerne man har på ungdomsskolen som betyr aller mest. Og husker best!
Det var noen morsomme innslag hvertfall. Og spesielt ei som heter Emilie i Rikke sin klasse som synger som en engel. En gøy kveld.
Så til Arild og Kristin vil jeg bare si at jeg savner dere ! :) Hehe..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar